Om Julebord-

Vi har vært på julebord i Trondheim i helga. Det var koshelig. Det er sånn man liker det liksom. Det var på torsdag etter skolen jeg og Kim heiv oss i bilen og kjørte over daler og berg til vil etter to lange timer parkerte utenfor jobbleiligheten til pappa. Mamma og pappa hadde vært der allerede fra dagen før. Så sånn er det. Må sies at Kim er ikke så tøff som folk skal ha det til, for han var så redd av å sitte på med meg at han nesten ikke turte å lukke øynene.

Begynnelsen på fredag gikk ut på julehandling. Det liker vi ikke, for det er vanskelig og kjedelig å finne noen gaver til folk. Også koster det penger. Men det har absolutt ingenting å si, for jula er bare en glad tid hvor alle elsker å bruke penger på julegaver til andre. Amen.

Jeg vet liksom, mitt forsøk på å være wannabe-asiater. Elsker det.

Der er tøffingen sjøl vettu.

Det er så utrolig koselig når servitøren frivillig spør om hun skal ta et bilde av alle sammen, slik at det finnes ingen unntak slik at en slipper å være med i bilde liksom.

(not)

Mamma ga seg aldri med å fortelle hvordan pappa skulle se ut på bildet, så det var slik den endte med til slutt.

Barske pappa'n min.

Det er sånn typisk mamma å alltid knipse et lite bilde her og et lite bilde der. Smilet mitt er ikke fordi jeg liker det.

Mamma hadde en idé, at siden hun ikke fikk noen timer hos fotografen i år så skulle hun ta bilde av hodet til alle sammen, og redigere på en nisselue slik at det skal bli et fiks ferdig julekort (Julekort er ikke en tradisjon hos Eide-familien, så hva som fikk henne til å ville gjøre det akkurat i år vet jeg ikke..?

Om jeg ikke var trøtt nok så tok jeg på ansiktsmaske.

Og på vei hjem igjen snødde det, min første kjøring på snøføre. Litt skummelt.

Peace.

Om å være ut av den snakkelige typen-

Jeg tror folk prøver hele tiden å fortelle meg at jeg snakke rmye kun fordi de tror jeg ikke vet det. Men jeg har full peiling på at jeg har pratediaré, jeg vil bare ikke selv innse det. Det er akkurat som jeg skulle ønske jeg var asiatisk (jeg gjør det), men jeg vet jeg aldri kommer til å bli det.
At jeg snakker uten å tenke gjør jeg hele tiden. Det er akkurat som om jeg ikke har tid til å forulere en setning før den fyker ut av kjeften på meg. Tror liksom ikke det er min feil. Tror heller det er mamma og pappa sin feil, for er tross alt et produkt ut av dem.

Idag prøvde jeg å forklare mamma og pappa at det er lett å lære seg å lese koreansk. Sånn egentlig liksom. Var det noen som trodde meg? Nej.

- Jamen, det er seriøst altså, det er mange færre analalfabetere i Korea.

Om jeg lever veldig impulsivt? Kanskje.

Om neste år-

Jeg fikk egentlig veldig lyst til å prate kjempe mye om planene mine neste år og slikt. Det kun fordi jeg elsker å snakke om det. Ingen annen grunn enn det liksom. Hvert fall så skal jeg neste år til et land jeg beundrer mer enn noe annet. Jeg elsker det! Jeg har aldri vært der, men jeg elsker det! Jeg vet det er mange som er veldig skeptiske til planene mine, for de skjønner egentlig ikke helt hvorfor jeg vil dette. For meg er det absolutt ingenting annet, så jeg tviler ikke i det hele tatt. Jeg kan veldig godt skjønne hvorfor folk er skeptiske, for Taiwan er ikke akkurat det landet folk flest ville tenkt på å dra til for å studere. Men det har vært en drøm for meg i over to år nå, det er det eneste jeg kan se meg selv gjøre etter jeg er ferdig med videregående neste år. Nå er jeg veldig bestemt, så jeg gjør det jeg bestemmer meg for, og jeg er veldig sta, så ikke noe eller noen kan komme i veien for meg. Skjer det rydder jeg bare vei, eller velger en annen. Jeg er så bestemt på dette at om hele landet hadde gått under og noen hadde kommet bort til meg og sagt, "desverre Camilla, men du må nok finne noe annet å studere", hadde jeg bare sett forvirret på den personene med et lite "h-huh?". Det er kinesisk jeg vil studere og Taiwan jeg vil studere det i. Så det så. Jeg elsker Taiwan mer enn noe annet, Asia generelt egentlig, for Korea og Japan står høyt på lista de og. Jeg vet det høres rart ut, for jeg har aldri satt en eneste fot innenfor Asia, men jeg bare vet. Jeg har aldri vært sikrere.
Skolen jeg skal gå på er Chengchi University (http://mandarin.nccu.edu.tw/english/ - se filmen der, ikke hele, men litt uti kan du se litt av hvordan skolen ser ut, den er kjempe fin! Ser ut som en skikkelig luksusskole!). Først hadde jeg tenkt å gå på Tunghai university, men mamma ville helst at jeg skal gå på en som er i Taipei slik at det er lettere å komme meg til en flyplass hvis jeg skulle trenge det (kommer ikke til å skje). Så når jeg vendte meg til tanken er det ingenting annet jeg heller vil. Altså tanken på å bo i Taipei for tre år er helt syk! Det kommer til å bli drit kult! Chengchi sies og å være en kjempe bra skole, det er noe som og er blitt sagt av andre norske som har gått der. Gleder meg kjempe mye! Kjipt at jeg må gå hele seks måneder til her i Norge! Det er ikke så veldig koselig.

Om å gjøre en god gjerning-

Jeg føler meg kjempe snill. Jeg har også en veldig god grunn til å føle nettopp det. For jeg har nemlig gjort det slik at en dame på som jobber i kassa på Ica har vunnet hele 33 000 kr. Og jeg er bare glad på hennes vegne. La meg nå fortelle deg hva som har skjedd. For jo, hun kom inn på Mixen på fredagskvelden når det var jeg som hadde vakt. Hun skulle tippe sånn andels-greier på hester, som jeg ikke visste hvordan skulle gjøre. Etter litt prøving her og der sa hun at jeg bare skulle glemme det, at hun kunne ta sånn vanlig V75. Jeg takket for det.

I dag, som vanlig når vi har friminutt, dro jeg og Hun som vet alt over til Ica, som er rett over gata, for å kjøpe oss sjokolade (ja, det er min måte å slanke meg på). Da vi stod i kasse spurte plutselig denne dama meg om det var jeg som jobbet på Mixen på fredagskvelden.

Meg: Ja
Hun: Takk for at du ikke visste hvordan du skulle gjøre det andels(greiene), for det gikk ut med 33 000.
Meg: Åh, bra (litt usikker).

Når jeg og Hun som vet alt var på vei tilbake til skolen trodde jeg hun hadde klandret meg for at det andels-greiene hadde gått ut med alle de pengene mens hun satt igjen med ingenting. For det hørtes litt sarkastisk ut når hun sa det. Senere fikk jeg vite at jeg hadde misforstått, men fortsatt en veldig god gjerning føler jeg. Jeg må få sjefen min til å ikke lære meg alt, for da kan det være noe som dette dukker opp igjen!

Om mine exellent bakings skills-

Jeg har laget min første amerikanske pai i Norge. *skikkelig stolt*

Om det jeg ikke vet så veldig mye om-

Det kom en litt eldre fyr som stilte seg foran disken.

Han: Jeg skulle hatt sånn derre eventyrmiks.
Meg: Eventyrmiks? Hva er det?
Han: Ja, sånn eventyrmiks. Hvor er det du har det henn?
Meg: Det er vel der borte ved godtehylla, sjokoladen der.

Sjefen min stod plutselig bak meg og hvisket i øret mitt: "det er sigaretter".

Da fikk vi alle en god latter.

Om latterlige misforståelser-

Det er bare slik det går noen ganger:

Han: Hei, har du fire kroner?

Meg: Fire kroner? Jaa. Skal du ta ut?

Han: Ja.

Meg: Fire kroner?

Han: Ja.

Meg: Fire hundre eller...

Han: Nei nei. Fire kroner.

Meg: Ook..

Jeg begynte å styre med å ta ut disse fire kronene mens jeg så han selv finne frem fire kroner.

Meg: Så du skal ta ut fire kroner?

Han: Snakker du litt engelsk?

Meg: Ja.

Han: I'm sending a letter to Germany, but I think it might be a bit heavier, so I think I will have to put another 4 kroners on it.

Meg: Aahh! Stamps?

Han: Yes.

Det er den vanskeligste samtalen jeg har hatt hittil på jobbområdet. Hvem hadde trodd dansk skulle være så vanskelig å forstå?

Om elevsamtaler som alltid er like koselige-

Jeg fikk høre i dag at nynorsken hadde jeg ikke gjort noe særlig bra. Det visste jeg jo for såvidt, men å få høre det ga meg et lite sjokk. Kanskje jeg burde lese litt flere nynorske bøker istedet for å konsentrere meg så mye med kinesisken? Kanskje..
Å få spørsmål om hva jeg håper å få i snitt er et litt sånn lurespørsmål, for såklart vil jeg jo ha 6 i snitt. Hvem vil ikke det? Har jeg sjans? Neppe. Men er det lov å drømme? Skulle no tro det.
Om jeg har andre planer enn Taiwan har jeg ikke. Alle andre dører er liksom stengt for mine øyne. Jeg vet hva jeg vil og vil ikke ombestemme meg om hele øya holdt på å gå under. Men jeg kan jo like så greit innrømme at jeg ble litt sånn smånervøs, så skal derfor prøve å jobbe enda litt mer. Hvorfor ga ikke Gud meg evnen til å være skolelys?