Vi reiste på onsdagen etter skolen. Den 17. Jeg og Kim skulle kjøre innover til Stjørdal, og det alene uten noen antydning til veivisning. Jeg hadde ikke peiling på hvordan jeg skulle komme meg dit, men hadde fått et sted jeg skulle følge etter på skiltene. To faktisk. Da vi kom til Hitratunnelen var det venting i rundt 10 min pga en trailer som hadde begynt å brenne. Det var skummelt, men når vi kjørte igjennom var all skade bortevekk.
Vi fant fram, etter en lang stund med kjøring og et lite stopp på McDonalds. Bommene hadde begge helt glemt, så småpenger hadde vi ikke, og ingen av bankkortene våres virket. Så på en av dem måtte vi med vilje kjøre på rødt. Tenk at et bom-stopp på 17 kroner vil bli på 300..
Radisson Hotell skulle vi sove på. Og det fant vi etter litt leting etter riktig parkeringsplass pappa hadde beordret oss til. Vi tok feil. Og det fant vi ut klokka elleve på kvelden da vi hadde latet oss i et par timer og sovet i et par timer. Jeg ble vekket av den høye koreanske ringetonen min, hvor det første spørsmålet var om det gikk bra og det andre om hvilken parkeringsplass. Det viste seg at jeg hadde parkert på den dyre. Så vi måtte skyndte oss og kle på oss, og kjøre bilen til den riktige parkeringsplassen. Det kostet oss (meg) 180,-.
Det er litt sykt å tenke på hvor få timer det tar før et rom blir rotete. Hvertfall når det gjelder meg og Kim..
Etter mange timer som faktisk gikk ganske fort, kom vi oss til Minneapolis flyplass. Der skulle vi vente i 2-3 timer til vi skulle til siste stopp; Fort Lauderdale. På denne flyplassen fikk jeg min første gjenforening med...
...starbucks!
Dette er liksom best.
... og subway
Som også er best.
Minneapolis flyplass er en flyplass med...
...mange rullebaner...
... med skilt som er oversatt til japansk.
...og med automater hvor de selger elektroniske duppedingser.
