Om mitt fanatiske øyeblikk-

Nå skal jeg bli litt sånn fortelle-om-en-asiatisk-drama-serie-som-jeg-likte-kjempe-godt. Så det så. Uansett, kommer ikke til å bli en vane, men kanskje det skjer igjen en gang? Jeg vet nå så og si hvem det er som lese bloggen, så om det har vel ingenting å si hva jeg skriver om disse dramaene, for mine lesere og venner er veldig ikke-dilla-på-asiatisk-kultur-og-sånt.

Denne serien jeg har nå sett ferdig var super trist! Jeg gråt og gråt og gråt...og gråt enda litt mer. Og det kun fordi han ble blind. Hadde de ikke fått sitt siste kyss helt på slutten (hun var kysse-utro!), så hadde jeg sikkert fortsetti å gråte. Men jeg liker sånne triste dramaer. Har sett et par-tre-fire stykker av dem, og gråter like mye hver gang. Fem-seks stykker tror jeg. Me like!

Winter Sonata, som denne heter, har jeg egentlig aldri giddet å se siden den er fra 2002, eller noe (?), men siden det er så mange som har sagt den er så utrolig bra (!) fant jeg ut jeg og skulle hive meg på bølgen. Og godt var det, for nå har jeg funnet ut at jeg liker litt eldre koreanske dramaserier. Hihi.