Om mine filosofiske tanker-

Filosofi gjør meg helt forstyrret. Det er greit nok å ha det i religionen, er utrolig interessant, men det jeg ikke syntes er så greit er når jeg begynner å tenke skikkelig på det. Det får meg bare til å ville gi opp. Jeg er veldig sta på deg jeg vil gjøre, men å begynne å tenke på "hva som er meningen med livet", da begynner det virkelig å gå helt i surr. No kidding. Altså, jeg klarer bare ikke å fatte hva i all verden som er vitsen med å gjøre så mye med verden, utvikle så mye av hva som skjer i hverdagen, når alt dette en gang vil bli borte uansett? Hva er vitsen med å gå på skole, jobbe hardt for å få seg en bra utdannelse, når man blir borte uansett? Jeg kommer ikke akkurat til å ikke gjøre lekser, eller ikke gå på jobb, kun fordi jeg ikke helt skjønner hva som er greia med det, for dette er ikke noe jeg går rundt og tenker på konstant, kun i enkelte perioder. Men de periodene er nok for meg til å få en følelse av å bare sitte å glo i taket til jeg er død og bortevekk. Men det er ikke akkurat så veldig ideelt heller, er det vel? Jeg er glad jeg har fått muligheten til å leve livet, men jeg kan bare ikke la være å syntes det hele er utrolig trist. Det er det det er; trist. Bare tenk, om mange mange mange år vil alt dette være borte. Ingen vil noen gang være her lengre. Jeg kan ikke noe for å forestille meg at når sola slutter å brenne, da vil de bli som når du skrur av lyset når du går å legger deg. Rotet på kjøkkenet, lekene etter barna strødd utover gulvet, det vil bare ligge der fredelig i mørket. Tenk deg hele jordkloden slik. Er ikke det trist, kanskje?