Om det utrolige-

Bror skal til USA neste sommer. Og han holder på å styrer med sånne karakter papirer og masse sånt tur nå for å få det unnagjort. Jeg fortalte han at det er bare å føre karakterene over på et sånt papir selv og så få en lærer til å skrive under på det.

Bror: Jamen da kan jeg bare skrive noe annet da. For ingen får jo vite det.

Mamma: Nei det går ikke, for hvis du skal bli statsminister i fremtiden vil det alltid komme tilbake til deg.

Gjett hvor mange ganger vi har hørt den?

Om det som skjer på mixen I-

Det kom en nokså gammel mann som skulle ha en Kick. Den kostet 7 kr. Og siden han var gammel og tunghørt måtte jeg flere ganger si hvor mye det ble. Jeg snakker bergensk, så jeg sier ''sju'' og ikke ''syv''. Jeg måtte hele tiden gjenta meg selv, for han trodde det ble på 20 kr.

Han: 20 for en Kick?!

Meg: Nei, sju.

Han: 20?

Jeg så meg nødt til å bytte taktikk.

Meg: Nei, syv.

Kona måtte blande seg inn.

Hun: Det blir syv.

Da finner han frem pengene og mumler, ''jeg skjønner ikke språket''.

Takk liksom-

Om det som blir borte-

Jeg tror sommeren begynner å dra fra oss, og at høsten begynner å komme mot oss. Jeg føler meg ikke helt klar for det kalde været hvor jeg alltid må passe på å ha med meg nok klær når jeg skal noen steder. Det har liksom aldri fristet like mye, så ikke kommer det til å gjøre det nå heller. Bare tanken på å stå opp tidlig på kalde morninger for å måtte ta ut Bianca, slik jeg må hver morning før jeg skal på skolen. Hater å starte dagen med frost i meg. Skulle ønske sommeren varte hele året. Da hadde alt blitt så mye lettere.

Heldigvis har jeg (kanskje) snart lappen, så da blir det litt mer positivt å dra på skolen, men samtidig så er det ikke det heller, for da går jeg ikke like mye. Og gåing er vel den størte treningen som er i livet mitt. Uansett hvor mye jeg vrir og vender på det er det alltid noe som ikke vil passe helt inn. Men ja, det er ikke dette jeg vil. Jeg vil bare ha det varmt, uansett hvordan varmt det er, om det skulle være med regn eller uten regn, bare det er varme.

Det som ikke er så greit-

Jeg har til nå hatt min så aller verste morning, kveld og for den saks skyld, noen sinne. Det har jo egentlig ganske mye å gjøre med det at jeg i går klarte å drikke meg selv full, og det første gangen også for å gjøre allting verre. Så jeg føler meg egentlig ganske ille for å være helt ærlig. Hadde jeg ikke klart å slått ut en ganske stor del av tanna mi som er nokså synlig (jeg håpet at når jeg skulle våkne neste morning at det hele var en drøm), eller maten jeg hadde spist til middag som plutselig sånn helt uten videre havnet på badegulvet. Jo da kan jeg kanskje tenke på å innrømme det at kvelden var ikke sånn alt for ille da nei. Men om det er noe jeg ville gjort om igjen, så ville jeg gladelig takket nei, for det er så absolutt ikke verdt kvalmen og hodepinen som blir hengende igjen når du våkner så alt for tidlig morgenen etter.

Om å ha hvit hund-

Jeg har vært en flink hundeeier og gjort det nødige, vaske hunden. Siden Bianca skal være hvit er det viktig å holde henne hvit. Skal innrømme det at det er ikke akkurat min sterkeste side det å holde hunden min ren og pen, nok styr med å holde meg selv ren liksom, men prøver..

Nå lukter hun god som ny. Spanderte til og med på litt av min egen balsam, så nå er hun myk også.

Vet vi er søte, trenger liksom ikke si det.. !

Om det som gjør vondt-

Jeg har hatt grisevondt i hodet de siste mange timene. Tror jeg har vasket for mye klær. For det er det jeg har holdt på med i dag. Ingenting annet. Og ryddet. Ikke mer enn det. Og sittet på dataen, og plukket bær, og søkt om jobb, og vært ute med Bianca. Ok, det er ikke noe mer enn det. Det er alt, lover! Men jeg syntes altså det er nok for at jeg har fått vondt i hodet. Nevnte jeg TV-en? For jeg har sett på TV og. . .

Men nå har jeg bestemt meg for at jeg er lei av å være husmor. For det er det jeg har vært i dag siden verken mamma eller pappa er (var, pappa er det nå) hjemme. Så jeg må sitte barnevakt for min 16-år gamle bror. Ikke sant? Det er ikke like greit alltid det altså. For man burde trodd han skulle klare å ta vare på sin egen klesvask og alt det der liksom, men nei. For det er der storesøster (meg) kommer inn i bildet. Det er et gedigert stort Ork! Jeg har lyst til å sove, for nå er det natt, men jeg holder på å laste ned en Taiwansk serie jeg syntes er super duper bra, så jeg tørr ikke gå fra den for stoler ikke helt på at Min Bror ikke vil trykke kryss på hele greia når han finner ut at jeg er årsaken til at internetten er så treg. Den har liksom 6 timer igjen på seg før den er ferdig nedlastet. Pluss litt til liksom.

Jeg har hørt masse på musikk i dag. I dag har det for det meste gått i kinesisk, ikke koreansk. For som regel går det alltid(!)i koreansk, for det er jo det som er best. Det vil jeg alltid komme til å mene. Ingenting som slår det, men kinesisk er en stor konkurent. USAsk er den minste konkurenten. Det vil jeg og alltid mene.

Så god natt til deg og god natt til meg og god natt til alle de andre som ikke har lagt seg enda. Veldig inkludert meg, for jeg er super duper trøtt. Kjempe trøtt! og jeg har grisevondt i hodet.

Om hva som egentlig finnes-

Kinesiske sangen jeg bestemte meg for å like for noen minutter siden. Den er kantonesisk, så den er da altså ikke for å hjelpe meg med kinesisk studiene, bare for å høre på. Er den ikke fin?

_ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _

Slankekurene mine pleier som regel aldri å gå bra. Ikke nå heller, for bare etter et døgn med å ikke spise noen søtsaker klarte jeg i dag å spise sju stykker med sjokolade kaker. Da er det litt ille. Men i morgen..ja, i morgen er det en ny dag med nye muligheter.

Om å motstå fristelsen-

Jeg fortjener en stjerne, om ikke to. Jeg klarte å ikke ta isen jeg holdt i hånda for flere sekunder, minutter før jeg skulle på tissetur med hunden min. Hadde det vært meg fra i går hadde jeg tatt den og kanskje en til. Er det ikke utrolig hvor mye man kan forandre seg på bare en natt?

Om tannlegen-

Gjett hvor jeg har vært i dag tidlig. Jo, jeg har vært hvor jeg liker meg aller best; hos tannlegen! Kjempe koselig å møte tannlegen som jeg ikke har sett på over et år. Vi hadde så mye å prate om, spesielt om de fire hullene jeg har klart å fått over den lange tiden som er gått. Vi hadde det supert sammen. Ikke nok med det, han fant ut at vi skulle ta og borre det ene, men største, hullet allerede der og da. Jo, gjerne, sa jo jeg, for det var jo slik jeg vill starte morningen og ende sommerferien på. Jeg hater den følelsen av å sitte på den liggestolen i nesten en time når kjeften er så grusomt tørr, føles som leppene blir rivd i stykker når de to par hendene prøver å få plass inni der. Men nå er det ene hullet tatt, bare tre igjen sok gjenstår. Heldige meg.

Og nysen jeg følte under ''operasjonsbordet'' kom når jeg bare var en få skritt hjemme fra, og bare sånn helt by-the-way så klarer jeg ikke føle halve kjeften min, så det er veldig ukomfortabelt å drikke iste.

Om toget-

Jeg har hørt om å miste toget. Men å klare å ikke komme seg av det blir noe helt annet. Det skjedde nesten meg idag. Og jeg begynte faktisk å få panikk. Jeg måtte småløpe gjennom halve toget for å finne en dør som var åpen - for nei, jeg klarte ikke å finne logikken i å åpne døren selv. De dørene jeg hadde passert hadde han fyren på perrongen stengt rett i ansiktet på meg, så det var på nippet før jeg hadde måttet bli med til neste stasjon, og om det hadde skjedd hadde jeg ikke visst hvordan jeg skulle klare å komme meg tilbake. Det er ikke akkurat så mange tog å velge mellom..

Om å ikke føle seg 18-

Jeg hadde trodd det at når jeg ble 18, ja da skulle jeg få mer kontroll over alt. Men sånn er det altså ikke. Det blir vel slik når du fortsatt bor hjemme. Men jeg trodde virkelig at siste dag som 17 åring til dagen etter da du blir fyllt 18 at du blir automatisk en voksen og at du får flere muligheter til å vise det uten at det er noen som skal passe på deg hele tiden. Kanskje når jeg blir 19. Da, da er jeg hvertfall gammel nok!

Men hvis jeg skal være helt ærlig så er det vel riktig at jeg ikke helt blir behandlet som en voksen. Ikke enda hvertfall. Jeg føler meg ikke som en i det hele tatt, pluss at jeg har ikke vært det i en månede enda! Hva kan vel jeg forvente da, spesiellt ut av foreldrene mine? Jeg oppfører meg jo fortsatt som en liten unge. Eller, som en 16 åring kanskje..