Om leilighetsjakt-

Å finne leilighet i Taiwan er ikke så lett som jeg hadde trodd. Jeg fikk svar fra ei som var villig til å holde av leiligheten til jeg kommer, men den lå ikke i samme distrikt som skolen.. Så jeg fikk beskjed fra pappa at jeg måtte sende mail på mange flere, slik at jeg har mer å velge mellom. Jeg fikk etter hvert svar fra en til, som til slutt viste seg å ikke være en, men to. For jeg fikk nemlig svar fra han ene først, hvor det stod at det ikke var noen problem å holde av en leilighet og slike ting, ga meg adressen til  blokken, osv, sendte meg bilder og jeg syntes den var helt grei. Det var liksom snakk om fem minutters gå avstand til skolen. Jeg fikk flere mailer og jeg var sikker på det var fra samme person, men det var det ikke. Kjipt for når "han" fortsetta å sende mailer, sendte han med bilder og priser, hvor leilighetene bare ble finere og finere og litt billigere. Det var liksom best, jeg trodde jeg hadde funnet den perfekte plassen hvor jeg kunne bo i et år eller to. Eller tre. Han som eide leilighetene var veldig hyggelig, ga meg masse informasjon, og kunne til og med hente meg på flyplassen om det var ønskelig. Drømmen ble altså knust da jeg senere på kvelden skulle sende en mail til "han". Jeg så at noe ikke stemte, for navnene på to av mailene var forskjellig, og de skulle liksom være fra samme person. Jeg skjønte raskt at jeg hadde blandet dem sammen, og spurte den perfekte leilighets fyren om hvor langt unna skolen ligger. I dag tidlig fikk jeg svar hvor det sto at det tar rundt 15-20 minutter med bus, 30-40 minutter å gå, noe som ikke hadde vært det lureste for jeg ville blitt veldig svett når jeg kom til skolen. Bra jeg fikk svaret mitt, men kjempe teit at jeg ikke skal leie.. Har fortsatt han andre igjen.. Men håper jeg får svar fra flere, for jeg vil ha dobbelseng.

Om hvor jeg er-

Jeg er i Bergen.

Om alvoret med russeknuter-

Jeg er snart russ. Og det innebærer jo en hel del med masse knuter. I dag skulle altså en av oppgavene gjøres, altså å bade i sjøen, og det når det fortsatt er snø ute. Bare for å få det klart med en gang; jeg badet ikke. Jeg liker egentlig å forholde meg til normale ting, som da innebærer kinesisk og det å IKKE bade midt i mars når snøen fortsatt ligger stødig på bakken. 

Jeg hadde vært kjempe nervøs. No kidding. 

Kaldt kaldt kaldt!

Også var det opp igjen. Takk til dere liksom. 

Om turen til USA, FL II-

Jeg er veldig flink med å finne bilder i ettertid. 

Veldig greit å se all søpla de gikk rundt og samlet.. Det var mange av disse.

Da vi kom til Fort Lauderdale var det mørkt ute, og det var ganske sent når vi gikk ut og spiste, så når vi hadde fått i oss litt mat gikk vi bare hjem og la oss. Det er ikke bare bare å reise i mange timer. 

Utenfor leiligheten. 

Dette er hva jeg liker best med Florida. Palmer!

*^^*

Så hva er egentlig Florida? Jo, Florida er en stat med...

...stygge busser...

...stoppskilt overalt (som forsåvidt gjelder hver eneste stat i USA)...

...store, fine biler...

...kule vask-tinger...

...taxi-båter...

...fint hav...

...store båter, som blir sett på som "små"...

...Fort Lauderdales dyreste hus, koster hele 66 000 kr i skatt i UKEN...

...og med den beste restauranten, the Cheescake Factory, men verdens beste "ostekake". 

Hvertfall, den 20. trodde mamma det var den 23. og mente derfor at det var bryllupsdagen deres, pappa hadde ikke sett på datoen og mente også at det var bryllupsdagen. Den 21 fant mamma ut at dagen i forveien var den 20 og ikke 23. Diamantringen hadde hun visst fått på feil da.

Bare snu dere, jeg er der jeg og. 

Om turen til USA, FL-

Vi reiste på onsdagen etter skolen. Den 17. Jeg og Kim skulle kjøre innover til Stjørdal, og det alene uten noen antydning til veivisning. Jeg hadde ikke peiling på hvordan jeg skulle komme meg dit, men hadde fått et sted jeg skulle følge etter på skiltene. To faktisk. Da  vi kom til Hitratunnelen var det venting i rundt 10 min pga en trailer som hadde begynt å brenne. Det var skummelt, men når vi kjørte igjennom var all skade bortevekk. 

Vi fant fram, etter en lang stund med kjøring og et lite stopp på McDonalds. Bommene hadde begge helt glemt, så småpenger hadde vi ikke, og ingen av bankkortene våres virket. Så på en av dem måtte vi med  vilje kjøre på rødt. Tenk at et bom-stopp på 17 kroner vil bli på 300.. 

Radisson Hotell skulle vi sove på. Og det fant vi etter litt leting etter riktig parkeringsplass pappa hadde beordret oss til. Vi tok feil. Og det fant vi ut klokka elleve på kvelden da vi hadde latet oss i et par timer og sovet i et par timer. Jeg ble vekket av den høye koreanske ringetonen min, hvor det første spørsmålet var om det gikk bra og det andre om hvilken parkeringsplass. Det viste seg at jeg hadde parkert på den dyre. Så vi måtte skyndte oss og kle på oss, og kjøre bilen til den riktige parkeringsplassen. Det kostet oss (meg) 180,-. 

Det er litt sykt å tenke på hvor få timer det tar før et rom blir rotete. Hvertfall når det gjelder meg og Kim..

                                      

 Etter mange timer som faktisk gikk ganske fort, kom vi oss til Minneapolis flyplass. Der skulle vi vente i 2-3 timer til vi skulle til siste stopp; Fort Lauderdale. På denne flyplassen fikk jeg min første gjenforening med...

                                      

...starbucks!

Dette er liksom best.

... og subway

Som også er best.

Minneapolis flyplass er en flyplass med...

...mange rullebaner...

... med skilt som er oversatt til japansk. 

...og med automater hvor de selger elektroniske duppedingser. 

Om å være hjemme igjen-

I'm back. Og det er kaldt.

Om min nye venn-

Jeg har fått en ny venn! Og han har jeg kalt "Bubble". Vet ikke helt hvorfor. Det er ikke akkurat som at han ligner på en boble, men det var liksom det første jeg tenkte på. Jeg har vel mine grunner..

Og jeg har fått T-skjorten jeg bestilte for en stund siden! Yey for meg!

Om tuttelitu-

Jeg var på en måte på fest i helgen. Tyskland turte ikke dra alene med hun som vet alt, siden kjæresten hennes skulle bli med vet vi alle hvordan det vil gå. Så hun klarte å overtale meg. Jeg hadde egentlig ikke så særlig lyst, men når jeg var i dusjen fikk jeg et sånt plutselig kick som ga meg den følelsen av å ville kle meg ut (karnevalparty), som baby altså. Hadde jo alle smokker og alt det der fra da jeg var baby på halloween i USA. Heldigvis ble tvillingene med også. Bilder blir det altså ikke *sjokk*. For det var ikke så interessant liksom.

På torsdag drar jeg og Kim til Florida. Og en ting jeg har funnet ut er det at det ikke er sånn super smart å utsette alt til siste liten når det handler om en koffert som skal pakkes og lignende. Vi kjører til Trondheim rett etter i skolen i morgen, jeg er nå på jobb til halv ti, så kanskje det hadde vært en fordel om jeg hadde gjort det i går. Men jeg må innrømme det, dette kler meg virkelig.

Om det du minst venter-

Jeg har fått min aller første kvikklunsj uten kvikken i den. Det var litt trist, for jeg trengte virkelig å kvikke meg selv opp litt før jeg måtte åpne kiosken.

Om å mislikke-

Det er mange mennesker jeg ikke liker. Sånn som hun fra blomsterbutikken rett ved siden av her. Hun virker alltid så sur, også har hun alltid disse dustete kommentarene. Kommentarer om en butikk jeg ikke er sjef for engang (mix).

Hun: Den pølsen er ser ut til å være litt brent da.
Hun andre: det går helt fint det.

Begynne å gjøre klar de tre pølsene hun bestilte, til tre av sine ansatte.

Meg: skal du ha noe på pølsen din eller?
Hun: *se litt* Neei, du (merk deg den; du) har ikke akkurat så mye å tilby.
Meg: Nei, vi har ikke det nei..*hehe*

Om sanger man blir dilla på-

Noen ganger blir jeg overassket over hvordan sanger jeg klarer å finne på å like. Sånn som denne: SNSD - Chocolate Love, ikke særlig bra, men veldig catchy. Me like!

Om mine filosofiske tanker-

Filosofi gjør meg helt forstyrret. Det er greit nok å ha det i religionen, er utrolig interessant, men det jeg ikke syntes er så greit er når jeg begynner å tenke skikkelig på det. Det får meg bare til å ville gi opp. Jeg er veldig sta på deg jeg vil gjøre, men å begynne å tenke på "hva som er meningen med livet", da begynner det virkelig å gå helt i surr. No kidding. Altså, jeg klarer bare ikke å fatte hva i all verden som er vitsen med å gjøre så mye med verden, utvikle så mye av hva som skjer i hverdagen, når alt dette en gang vil bli borte uansett? Hva er vitsen med å gå på skole, jobbe hardt for å få seg en bra utdannelse, når man blir borte uansett? Jeg kommer ikke akkurat til å ikke gjøre lekser, eller ikke gå på jobb, kun fordi jeg ikke helt skjønner hva som er greia med det, for dette er ikke noe jeg går rundt og tenker på konstant, kun i enkelte perioder. Men de periodene er nok for meg til å få en følelse av å bare sitte å glo i taket til jeg er død og bortevekk. Men det er ikke akkurat så veldig ideelt heller, er det vel? Jeg er glad jeg har fått muligheten til å leve livet, men jeg kan bare ikke la være å syntes det hele er utrolig trist. Det er det det er; trist. Bare tenk, om mange mange mange år vil alt dette være borte. Ingen vil noen gang være her lengre. Jeg kan ikke noe for å forestille meg at når sola slutter å brenne, da vil de bli som når du skrur av lyset når du går å legger deg. Rotet på kjøkkenet, lekene etter barna strødd utover gulvet, det vil bare ligge der fredelig i mørket. Tenk deg hele jordkloden slik. Er ikke det trist, kanskje?

Om mitt "elsk-hat"-forhold-

Det er så utrolig deilig å få sølt søppelkaffejuice på seg. Hater livet mitt når sånt skjer. Egentlig, så hater jeg den kaffemaskinen litt. Hadde det ikke vært for at den laget god kakao og cappucino til meg, hadde det vært enda mer hat. Håper bare vi kan komme ordentlig på godfot snart, for jeg liker ikke dette griseriet lengre.

*host* - Rett deres oppmerksomhet hit-

Jeg har en hemmelighet. Hysj..

Jeg gleder meg!

Om mitt fanatiske øyeblikk-

Nå skal jeg bli litt sånn fortelle-om-en-asiatisk-drama-serie-som-jeg-likte-kjempe-godt. Så det så. Uansett, kommer ikke til å bli en vane, men kanskje det skjer igjen en gang? Jeg vet nå så og si hvem det er som lese bloggen, så om det har vel ingenting å si hva jeg skriver om disse dramaene, for mine lesere og venner er veldig ikke-dilla-på-asiatisk-kultur-og-sånt.

Denne serien jeg har nå sett ferdig var super trist! Jeg gråt og gråt og gråt...og gråt enda litt mer. Og det kun fordi han ble blind. Hadde de ikke fått sitt siste kyss helt på slutten (hun var kysse-utro!), så hadde jeg sikkert fortsetti å gråte. Men jeg liker sånne triste dramaer. Har sett et par-tre-fire stykker av dem, og gråter like mye hver gang. Fem-seks stykker tror jeg. Me like!

Winter Sonata, som denne heter, har jeg egentlig aldri giddet å se siden den er fra 2002, eller noe (?), men siden det er så mange som har sagt den er så utrolig bra (!) fant jeg ut jeg og skulle hive meg på bølgen. Og godt var det, for nå har jeg funnet ut at jeg liker litt eldre koreanske dramaserier. Hihi.